En kald
snute.
Et par
runde
øyne.
Ett
varmt
blikk.
En labb
som
løftes
og et
hode som
legges
på
skakke.
Ører som
forsøker
å
oppfatte
og
forstå…..
Din
hund.
Han ba
ikke om
å få
komme
til deg.
Han bare
kom
fordi du
ville ha
ham.
Han kom
til deg
for å gi
deg
vennskap
da andre
sviktet,
sympati
når
andre er
i mot
deg.
Trofast
når
andre
baksnakker
deg.
Han
kommer
for å gi
deg
kjærlighet
når du
føler
deg
forlatt.
Han
holder
deg med
selskap
når du
er
ensom.
Han gjør
deg i
godt
humør
når du
er
nedfor.
Tar i
mot deg
med
glede
når du
endelig
kommer
hjem.
Han er
en som
trenger
deg. Et
klapp,
leke og
ha det
moro
sammen
med.
Han er
avhengig
av din
omtanke
og din
kjærlighet.
Han
protesterer
ikke når
du
misforstår
ham.
Han er
overlatt
til deg
på godt
og
vondt.
Han gir
deg
fine,
avslappende
spaserturer.
Han gir
deg
selskap.
Han gir
deg
kjærlighet
og
glede.
Han
vokter
og
beskytter
deg.
Han
varsler
når
fremmede
kommer.
Han
svikter
deg ikke
så lenge
han
lever.
Han gir
deg
trygghet.
Hva gir
du ham?
Lyden
fra
strupen
kommer
så sår,
når den
slikker
hånden
som slår
Blikket
den ga
deg da
du ga
den sin
straff.
Den
sarte
lille
snuten
hånden
din
traff.
Innunder
sofaen
krøp den
i skam,
Mens
slagene
haglet
trakk du
den
fram.
Kjenner
du ikke
hunden
du har
hatt i
så mange
år?
Så du
ikke
tårene
dens,
når
hunden
din ikke
forstår?
Den
pelskledde
bylten
forlatt
igjen...
Hvordan
kan du
gjøre så
mot
menneskets
beste
venn?
|
|
